Kurdish Issue

Kurdish issue related articles, news etc.

Nasjonalismen- Nationalism according to Norway encyclopaedia

En gruppe kurdiske kvinner i en fredsdemonstrasjon i byen Var i Tyrkia. Kurderne er den fjerde største folkegruppen i Midtøsten og lever i et område som er delt mellom Tyrkia, Irak, Iran og Syria.  I Tyrkia har kurderne sloss for uavhengighet i over hundre år. ©iStockphoto. . begrenset

En gruppe kurdiske kvinner i en fredsdemonstrasjon i byen Var i Tyrkia. Kurderne er den fjerde største folkegruppen i Midtøsten og lever i et område som er delt mellom Tyrkia, Irak, Iran og Syria. I Tyrkia har kurderne sloss for uavhengighet i over hundre år. ©iStockphoto. . begrenset

Nasjonalisme er både en følelse og tilhørighet mennesker kan ha og en politisk ideologi. Denne artikkelen handler mest om det sistnevnte. Det er likevel klart at de to henger sammen.

Nasjonalismen kan være både ekstrem og moderat. Nazismen i Tyskland før og under andre verdenskrig er et eksempel på ekstrem nasjonalisme. Den norske patriotismen er et eksempel på moderat nasjonalisme.

Nasjonalismen som bevegelse var viktig i etableringen av de modernenasjonalstater og i demokratiseringenav dem. Den spilte også en sentral rolle i frigjøringen av koloniene og etableringer av stater i Øst-Europa etter Sovjetunionens fall.

Nasjonalismens historiske rolle betyr ikke at den er ferdig som politisk kraft.Innvandring har skapt nyeutfordringer for nasjonalstatene og har ført til en oppblomstring av innvandringskritiske og nasjonalistiske partier. I flere land, som Spania og Skottland, spiller nasjonalismen en potensielt destabiliserende rolle.

Nasjonalisme oppfattes ofte som en typisk høyreideologi, men dette er ikke nødvendigvis riktig. Mange partier og bevegelser på den politiske venstresiden har utgangspunkt i nasjonale bevegelser, og argumenterer for nasjonalt selvstyre. Separatismen i spanske regioner er for eksempel representert ved nasjonalistpartier både på høyresiden og venstresiden.

Nasjonalismens mål er at nasjonen, altså en språklig, kulturell og historisk enhet, skal utgjøre en selvstendig stat. I fravær av en allerede etablert nasjonalstat, kan dette handle om å samle en nasjon som er splittet av politiske grenser eller kreve nasjonal frigjøring fra et fremmed folks styre.

Nasjonalistiske bevegelser tar gjerne utgangspunkt i et landområde de oppfatter som folkets eiendom og felles arv som skal forsvares mot inntrengning eller angrep utenfra. Nasjonalistiske bevegelser som ønsker å skille ut en nasjon fra en eksisterende stat kalles separatistiske.

Rendyrket nasjonalisme krever at alle nasjonens medlemmer skal samles innenfor grensene av en nasjonalstat. Nasjonalistisk politikk gir gjerne nasjonens eget språk og levesett prioritering foran andre språk og levesett. Nasjonalistisk politikk søker derfor å hindre påvirkning eller overdreven innvandring utenfra.

Nasjonalismens vektlegging av nasjonen som en grunnleggende enhet er blitt kritisert for å idealisere forestillingen om et lands befolkning som en ensartet gruppe med særlige historiske kjennetegn og rettigheter, som skiller dem fra andre folkegrupper.

I virkeligheten er det sjelden at et land består av bare én folkegruppe. Som oftest lever flere grupper sammen, med en av gruppene som dominerende.

Dette er kjent i Norge, som gjennom hele landets skrevne historie har bestått av to nasjoner – samer og etniske nordmenn – med hvert sitt språk og hver sine tradisjoner. Lenge etter andre verdenskrig var samisk språk offisielt undertrykt i Norge, og samiske politiske institusjoner er stadig underlagt klare begrensninger.

Noen kritikere hevder at nasjonen bare er en konstruksjon, et forestilt fellesskap. Denne kritikken vektlegger det subjektive i nasjonalismebegrepet.

  • For mer om skillet mellom det subjektive og objektive nasjonalismebegrepet, les artikkelen om nasjon.

Nasjonalismen finnes i både moderat og ekstrem form. Moderat nasjonalisme bygger på kompromisser. En moderat nasjonalisme er vanlig i svært mange land, blant annet Norge. Moderat nasjonalisme aksepterer innvandring og opptak av nye statsborgere, men forventer tilpasning til landets språk og skikker.

En mer ekstrem form for nasjonal selvdyrking kalles sjåvinisme. Sjåvinister eller ytterliggående nasjonalister insisterer på at statsborgerskap skal reserveres for barn av foreldre med samme statsborgerskap og er imot innvandring fra det de ser som fremmede kulturområder.

Radikale nasjonalistiske partier står som regel for motstand mot innvandring fra andre kulturområder eller innvandringskritikk.

Radikal nasjonalistisk politikk har i mange tilfeller ført til krig og voldelig konflikt, som i Japans politikk fra sent 1800-tall til 1945, Tysklands politikk på 1930-tallet og i det tidligere Jugoslavia etter oppløsningen av føderasjonen.

Ekstrem nasjonalisme har også historisk skapt problemer ved å hevde den etnisk ensartede nasjonens egenverdi, med undertrykking avminoriteter, etnisk rensning og folkemord som resultat.

Nasjonalismen vokste frem som politisk bevegelse i Europa på 1800-tallet etter den franske revolusjonen i 1789.

Nasjonalistisk oppstand gikk i bølger fra land til land i 1830-31 og 1848. Inntil denne perioden hadde de fleste stater vært organisert som monarkier, og monarken (kongen / keiseren) la under seg de områder og folkeslag han eller hun ønsket eller klarte å beseire.

Nasjonalistiske krav ville derfor i de fleste tilfeller bety at konger og keisere mistet makt. Mange av Europas kongedømmer og keiserriker sto derfor lenge sammen i motstand mot nasjonalismen.

I nasjonalismen ble det lagt vekt på at hver nasjon skulle danne en stat og at hver stat skulle være nasjonal. De grupper som reiste nasjonalistiske krav var som oftest ikke brede folkebevegelser, men heller eliter med utdanning eller sosial status, som så en fremtid for seg selv i en ny stat bygd på nasjonen. Enkelte mener at nasjonalismen på 1800-tallet var en ideologi påført ovenfra for å fremme et bestemt statsbyggingsprosjekt (se spesielt Gellner i litteraturlista).

I løpet av 1800- og store deler av 1900-tallet ble nasjonalstaten i økende grad den dominerende politiske enhet. Dette medførte også i mange tilfeller en demokratisk omforming, som innebar at representanter for folket fikk delta i styret av landet.

Nasjonalismen fikk spille en markant rolle i Norges tilfelle. Landet hadde frigjort seg fra dansk overhøyhet, men ble med militær makt underlagt Sverige isteden. Gjennom mange år krevde nordmennene sin nasjonale uavhengighet fra den påtvungne unionen. Til sist gjennomførte det norske Storting kravet i 1905, mot den svenskeregjeringens vilje.

Noen steder medførte nasjonalismen samling, andre steder splittelse. På 1800-tallet førte nasjonalismen til samlingskrav i Italia, som den gang var politisk splittet mellom mange små stater. I det østerriksk-ungarske keiserdømme førte den til frigjøringskrav fra de mange ulike nasjonene som var underlagt riket, blant annet fra tsjekkere,slovaker og ungarere.

I de tyske områdene som alle hadde samme språk, men ingen felles stat, kom det krav om forening av den tyske nasjon. Områdene ble, under ledelse av Preussen, fra 1870 samlet i Det tyske rike, som etter hvert ble en kjerne for en aggressiv nasjonalisme og bidro til utbruddet av første verdenskrig.

Mot slutten av første verdenskrig kom det mange krav om nasjonal selvbestemmelse. USAs President Woodrow Wilson ga i fredsoppgjøret sin tilslutning til selvbestemmelsesprinsippet, noe som vakte begeistring mange steder, men fikk uante konsekvenser i form av uro og nye konflikter.

Polen og Tsjekkoslovakia (blant flere) ble opprettet som nye selvstendige stater. Befolkningen i omstridte områder andre steder fikk velge i rådgivende folkeavstemninger hvor de ville høre hjemme, men ikke alltid med klare resultater.

Konsekvensene av nasjonalismen var ikke bare revolusjon og uro, men også en ny politisk orden. Nasjonalismen, sammen med idéer omdemokrati, fikk feste i mange koloniområder. På 1900-tallet frem til 1960-årene førte nasjonalismen til krav om og kamp for nasjonal frigjøring i de tidligere koloniområder i Den tredje verden.

I en bølge av frigjøringer fra kolonistyre – riktignok ikke alle nasjonalt begrunnet – fikk FN 33 nye medlemmer mellom 1960 og 1965. Også etter 1990 var nasjonalisme et hovedmotiv bak etablering av mange nye stater i Øst-Europa og i den tidligere Sovjetunionen. Ingen av dem var likevel rene nasjonalstater.

En kan derfor si at nasjonalismen har ofte vært en frigjøringsbevegelse, men den kan også virke undertrykkende overfor minoriteter som så utvikler sine egne nasjonale frigjøringskrav.

Noen iakttagere har ment at nasjonalismens rolle som politisk kraft ville svekkes etter hvert som stadig flere nasjoner fikk sine egne stater.

Utviklingen i det tidligere flernasjonale JugoslaviaBalkan og i enkelte områder av den gamle Sovjetunionen siden 1990-årene har likevel vist at når en flernasjonal stat deles opp og omdannes til nasjonalstater, kan nasjonalismen fortsatt spille en farlig konfliktutløsende rolle.

Også demokratiseringsprosesser, som i Nord-Afrika og Midtøsten, kan gi seg nasjonalistiske utslag. Manglende aksept for minoriteters rettigheter har i denne forbindelse ofte vært et betydelig problem.

Erfaringen har også vist at det nesten alltid finnes minoriteter som krever sine rettigheter. Såkalte «gamle minoriteter», folkegrupper som i lang tid har bodd i området, har særlig vært et problem der demokratiet innføres for første gang, som på Balkan, i den tidligere Sovjetunionen og i Midtøsten. «Nye minoriteter», innflyttere av første eller annen generasjon, har mer vært Vest-Europas problem.

Det har også vært hevdet at nasjonalismen i Europa ville svekkes når samfunnene gjennom innvandring ble mer etnisk blandet. Men befolkningene i europeiske land har ikke opplevd innvandringen fra andre kulturområder som udelt positiv.

Tendensen til innvandringsmotstand i de stadig mer nasjonalt blandete vestlige demokratier kan neppe bare tilskrives nasjonalisme. Men i land som de nordiske, der nasjonalismen lenge har ligget i dvale, ser en at innvandringsstrid stimulerer vekst i nye politiske grupper med en sterkere nasjonal – eller nasjonalistisk – profil.

Blant innvandringskritiske partier i Norden kan nevnesFremskrittspartiet, Dansk Folkeparti, Sverigedemokraterna og Sannfinnländerna. En innvandringskritisk holdning kan være tegn på nasjonalistisk innstilling, men behøver ikke være det.

I Europa er nasjonalistiske partier stadig aktive. Dette gjelder både partier som ønsker en mer tydelig nasjonalistisk regjeringspolitikk, og separatistiske bevegelser som kjemper for nasjonal selvstendighet.

I den første gruppen nasjonalistpartier i EU-land kan nevnes UngarnsFidesz (Ungarske Borgerallianse) som i 2010 vant regjeringsmakten med absolutt flertall i parlamentet og fører en markant nasjonalistisk og konservativ politikk.

Det nasjonalistiske partiet Freiheitliche Partei Österreichs (FPÖ) iØsterrike er kanskje Europas fremste eksempel på langvarig nasjonalistisk suksess. Partiet ble stiftet på 1950-tallet, og var lenge det tredje største parti. Det har vært regjeringsparti flere ganger fra 1999 og var i 2012 det nest største parti med rundt 25 prosent imeningsmålinger.

I Slovakia har nasjonalistiske partier hatt en sterk posisjon helt fra tidlig på 1990-tallet og et stykke inn i det nye århundret, men de er senere blitt svekket. Frankrikes Front National oppnådde 18 prosent av stemmene i første omgang av presidentvalget 2002 og er stadig det dominerende parti i mange kommunestyrer rundt om i Frankrike.

De separatistiske nasjonalistpartiene vil bryte ut av det landet de er del av og danne en egen selvstendig nasjon. Spania har i lang tid hatt sterke regionale separatistbevegelser, særlig i Baskerland og iKatalonia, begge områder med egne språk og gamle tradisjoner for selvstendighet.

I både Baskerland og Katalonia er det flere nasjonalistpartier som konkurrerer om velgerne, samtidig som ikke-nasjonalistiske partier også er sterke. Et ekstremt utslag av baskisk nasjonalisme erterroristbevegelsen ETA.

I Storbritannia hold Skottland en folkeavstemning i 2014 om uavhengighet, som endte med et solid flertall mot uavhengighet (55 prosent mot, 45 prosent for). Samtidig fortsetter en gammel voldelig konflikt i den britiske provinsen Nord-Irland mellom pro-britiske lojalister og anti-britiske nasjonalister.

Belgia har med sin dype motsetning mellom flamlendere og valloner, både språklig og kulturelt, lenge stått overfor muligheten av en deling.

At nasjonalismen er en kraft i partier og bevegelser med svært ulike politiske ståsted gjør at begrepet er under stadig debatt.

  • Anderson, Benedict (1996) Forestilte fellesskap; refleksjoner omkring nasjonalismens opprinnelse og spredning. Oslo: Spartacus Forlag.
  • Gellner, Ernest (1984) Nations and Nationalism. Oxford: Blackwell.
  • Kohn, Hans (2005) The Idea of Nationalism: A Study in its Origins and Background; With a New Introduction by Craig Calhoun. New Brunswick, N.J.: Transaction Publishers.
  • Smith, Anthony D. (1971) Theories of Nationalism. London: Duckworth.
  • Østerud, Øyvind (1994) Hva er nasjonalisme? Oslo: Universitetsforlaget.
Advertisements

About Kurdishinfo

Publishes articles related to Kurdish issue, from different sources around the world.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s

Information

This entry was posted on 2015-02-19 by in News Articles.
%d bloggers like this: